Ann
Thomas vart døypt i april månad 1776 i soknekyrkja i Llanfihangel-yng-Ngwynfa. Heile
livet sitt levde ho på garden Dolwar Fach i Wales. Ho hadde fire sysken. I
oktober 1804 gifta Ann seg med Thomas Griffiths. Barnet deira, Elizabeth, vart fødd 13. juli
1805 og døypt same dagen, men levde ikkje meir enn eit par veker og vart
gravlagt 31. juli. Kort tid etter døydde Ann Griffiths sjølv, 29 år gammal, og
ho vart gravlagt på kyrkjegarden i Llanfihangel-yng-Ngwynfa 12. august 1805. I
1808 døydde mannen Thomas av tuberkulose.
Minnesmerke i Pont Llogel (Foto: Penny Mayes, Wikimedia Commons) |
Når Ann
frå Dolwar Fach blir hugsa, er det på grunn av salmane hennar. Ho levde i eit
område der folk snakka walisisk, og der gamle folketradisjonar var høgst
levande. Familien hennar var ein del av dette samfunnet, og faren hadde ein
viss posisjon. Familien Thomas høyrde ikkje til nokon rik overklasse, men var
heller ikkje mellom dei fattigaste i dette bygdesamfunnet. Sjølv ser Ann ut til
å ha vore ein leiartype.
Som så
mange andre i Wales på denne tida, vart ho ein del av dei sterke metodistiske
vekkingane. I mange år levde denne rørsla meir eller mindre innanfor den
etablerte anglikanske kyrkja i Wales. Det formelle brotet kom først i 1811,
nokre få år etter at Ann var avliden. Men sjølv i tida før det formelle brotet
var spenningane mellom vekkingsrørsla og dei som sat i dei kyrkjelege
posisjonane, sterke. Spenningar i dei walisiske lokalsamfunna var det òg. Dei kalvinistiske
metodistane i Wales hadde sine eigne predikantar, sine eigne lokale
forsamlingar eller venesamfunn, og sine vidare geografiske nettverk. Etter
kvart danna altså dei kalvinistiske metodistane sitt eige frikyrkjesamfunn, og vart
den største av frikyrkjene i Wales. Den sterke oppslutnaden om desse kyrkjene
på 1700- og 1800-talet gjorde at Wales ein gong gjekk for å vera The Land of
Nonconformists.
Ann vart
fødd inn i denne historiske samanhengen. Ho gjekk gjennom ei åndeleg brytning
og slutta seg til metodistane i 1796/97. I ei rørsle som langt frå var ukjent
med sterke kjensler og kraftige uttrykksformer, ser likevel Ann ut til å stå
fram som ein person med opplevingar og eit indre liv utanom det vanlege. Det ho
først og fremst blir hugsa for, er salmane hennar. A.M. Allchin har i boka Resurrection’s Children skrive eit
vakkert essay om tre walisiske kvinner: Mary Jones, Ann Griffiths og Ruth
Evans. Dei levde på same tid og budde i nokolunde same området av Wales. Mary
Jones får vera for denne gongen, det var ho som vandra milevis for å få tak i
ein bibel, og som skal ha inspirert til skipinga av bibelselskapet i Storbritannia.
Ruth Evans skal eg koma tilbake til om nokre få linjer. Men først til det
Allchin skriv om Griffiths:
«(…)Ann was a genius and a poet. Only two great women
poets have been acknowledged in the long history of Welsh literature, and she
was one of those two. She was, moreover, a woman of great intellectual and
spiritual gifts. If we must call her a mystic – and it seems we can hardly
avoid that word – then we must say she was a mystic of a deeply intellectual
kind. There can be no doubt about the power of feeling in her hymns, but the
power of her intellect may surprise us even more.» (Resurrection’s Children 1998, s. 26)
Noko av
det som fascinerer mest med historia til Ann Griffiths, er måten salmane vart
tekne vare på for ettertida. Ann kunne både lesa og skriva. Men det var ikkje
ho som skreiv ned sine eigne salmar. Tvert om ser det ut til at ho ikkje meinte
at salmane skulle skrivast ned for ettertida. Likevel har vi i overkant av 70
vers - sette saman til 30 salmar - etter henne. Eit av versa finst i eit brev
Ann skreiv, men dei aller fleste vart berga for ettertida på ein annan måte. Ruth
Evans tente på garden Dolwar Fach. Mellom dei to kvinnene var det eit nært
fellesskap, og Ann delte salmane med Ruth. Sjølv kunne ikkje Ruth skriva, men
ho lærte seg versa utanåt. Etter at Ann døydde, sa ho fram tekstane til mannen
sin John Hughes, som skreiv dei ned. Dermed vart den munnlege tradisjonen frå
Ann Griffiths sikra eit varig liv.
Alle
salmane er på walisisk, men det finst engelske omsetjingar. Både salmetekstar
og informasjon om forfattaren finst på ein eigen nettstad om Ann Griffiths ved
Cardiff University, redigert av Dr E. Wyn
James. Omsetjingar
til norsk har eg ikkje støytt på, men eg skulle likt å vita om det finst nokon.
A.M.
Allchin har karakterisert livet til Ann Griffiths med nokre linjer frå ein
seinare walisisk poet, Waldo Williams (her i engelsk omsetjing):
What is
living? Having a great hall
Between narrow walls.
Between narrow walls.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar